Lakseeventyr i nord

Etter en skuffende (fiske-messig) tur til Etne var det bra jeg hadde en back-up plan: en uke i Finnmark med mine trofaste fiskekamerater fra Lofoten. Vi hadde ordnet oss fly til Kirkenes med leiebil til Tana, hvor vi skulle låne en hytte fra familiemedlemmer som kun besøkte den på vinteren (finnmarkinger er noen pyser når det gjelder mygg...). Fisketrygd var betalt, lokale regler og kart kopiert og nøye studert og selvfølgelig velfylte fluebokser.

Ivrige etter bitevillig finnmarksfisk i overbefolkede vann trasket vi freidige ut i myggen allerede første kvelden. På kartet lå noen vann i rimelig gangavstand fra veien, og vi hadde høye forhåpninger. At alle fire vannene viste seg å være totalt blottet for annet liv enn mygg fant vi snart ut. Nedslåtte, men fremdeles med en sterk tro om bedre tider, ruslet vi en omvei ned til veien. Og der lå det, det vakre, lille vannet som skulle bli kveldens redning. Jeg tok den lange veien rundt, vadet til knes i tursko for å nå fisken som aldri ville bite, og avsluttet runden med å knekke stangen. Jepp. Den første kvelden i Finnmark knakk jeg stanga.

At Kurt og Frode hadde vært heldige og fått et par pene ørreter på litt under halvkiloen hjalp på irritasjonen, og jeg fikk komplimenter for hvor godt jeg tok det.

Etter en nydelig ørret-frokost pakket vi sekkene og satte kursen mot en av Tanas mange, lakseførende sideelver, Laksejohkka. På veien stoppet vi i (det bittelille) Tana sentrum. Med så mange laksefiskere sommeren igjennom måtte det da være en sportsbutikk med fiskeutstyr. Etter ett (av flere) frustrerende møte med service på finnmarksk sto jeg med en ny GuideLine 6'er i hånda.

Frode med konemishandler-bart desinfiserer stanga si. Uheldig kameravinkel...

Laksjohkka er en passe stor elv, ca en times kjøring fra Tana bro. Etter en laaang prosess med desinfisering av utstyr trasket vi ivei langs en god sti. Det skal være sagt om Finnmark: det er veldig bra stier der. Lokalbefolkningen er glade i å gå. Utenfor allfarvei. Etter en halvtimes tid synes vi at vi hadde gått forferdelig langt, og elva så helt super ut, og vi diskuterte å slå leir. Og at en kjempelaks hoppet to meter fra oss fikk oss til å kaste av oss sekkene. Jeg var kjappest i vaderne og med tre misunnelige menn som tilskuere, snek jeg meg i posisjon. Men jeg måtte vente ennå noen dager før laksen tok.

Iløpet av vårt første døgn i Laksjohkka fikk vi masse fin ørret på rundt halvkiloen, myggen plagde oss ikke nevneverdig (vi var godt forberedt, både mentalt og utstyrsmessig), og vi koste oss stort. Arne satte en liten støkk i oss ved å vandre vekk og ikke returnere før etter sju timer. Han hadde gått halvannen time oppover elva, og i møte med lokale kjentfolk fått masse gode tips. Men til tross for visuell kontakt med laksen kom han ned igjen tomhendt.

Etter soving, en fantastisk ørret-middag og en velfortjent pokerkveld, gjorde vi oss klare på søndag for to nye døgn i Laksjohkka. Denne gangen skulle laksen til pers. Det skulle vise seg at den derimot hadde nok et døgn med fred og frihet i vente: vi hadde kun skumlest reglene om laksefiske i Tana-vassdraget, og oversett paragrafen som stadfestet fiskestopp fra kl. 1800 søndag kveld og det neste døgnet. Full forvirring oppsto, og i panikken bestemte vi oss for å prøve et vann anbefalt av en danske vi møtte. Uten kart, men med beskjed om å holde til venstre for åsen og gå i en halvtimes tid, trasket vi innover på den største bomturen denne sommeren. Fire timer senere ga Frode og Kurt opp og dro tilbake til hytta, mens Arne og jeg innbitt la i vei opp Laksjohkka for å fiske ørret i sideelver og små tjern, i påvente av fiskestart klokka seks på mandag.

Utmattet slo vi opp telt halvannen time senere. Med nesten fem timer i beina sov vi godt. Neste morgen la vi ivei videre innover marka, der Laksjohkka blir til av to mindre elver. Men da vi kom inn på vidda blåste det stiv kuling, og det ble lite fisking. Vi trøstet oss med at vi iallefall ville stå klar med stanga på de beste fiskeplassene klokka seks.

Vindet løyet ikke, men vi fant en sving i elva hvor det var mulig å kaste noenlunde presentabelt. På slaget seks smalt den første lakseflua i vannet, og kampen var igang. Hvert kast var et helvete i vinden, og brukbar presentasjon av flua var en sjelden hendelse. Sporadiske vak ga oss derimot håp og lyst nok til ikke å gi opp. Rundt halv sju skjedde det. Jeg hadde kastet 10 elendige kast mot en fisk jeg hadde observert et par vak av. På det ellevte kastet skjedde det noe. Etter mange timer med fiske-DVD'er hadde jeg et kloart bilde av hvordan en laks skulle oppføre seg, det skulle være skrik og skrål, utras og livsfarlig løping uti strykene. Men det var mye roligere i virkeligheten.

Jeg fikk Arne nedover for å hjelpe meg å håve den, seks'er-stanga mi var farlig bøyd, og vi sto noen minutter, jeg og laksen, og jobbet med forholdet vårt. Som endte i håven. Det var den største fisken jeg hadde sett! Etter en rask veiing kom vi fram til 2, 35 kilo! Smålaks, javisst, men det var laks!

Jeg lærte senere at du skal holde fisken på en armlengdes avstand MOT kamera, ellers ser den forferdelig liten ut. Den var MYE større i virkeligheten enn på bildet!

Etter dette ble ikke fiskeplassen vi sto på den samme for meg. Arne hadde derimot fått blod på tann, og ville fortsette på samme stedet. Jeg ruslet nedover elva. Vi hadde fått melding fra Kurt og Frode om at de også hadde kommet seg opp i elva til startskuddet skulle gå. Før på dagen hadde de hatt det moro med røye-fiske og var nå klare for storlaksen.

Som helt uteble. Det viste seg at jeg var den eneste laksefiskeren av oss. Vinden ga seg ikke, og det var liten aktivitet i elva resten av dagen. Utpå ettermiddagen løyet det litt og jeg moret meg med å fiske etter halvkilos-ørreter. Laksen så vi ikke mer til.

Da fiskekortet gikk ut klokka seks tuslet vi illeluktende, kløende, svette, slitne og litt skuffa ned til bilen igjen. Vel nede i sivilisasjonen spanderte vi på oss en hamburgermiddag og øl på den lokale kroa, hvorpå resten av kvelden ble tilbrakt i badstua.

På onsdag morgen pakket vi og vasket oss ut av hytta, og forberedte oss på det virkelige liv igjen. Vel hjemme måtte spørsmålet "Fikk dere no' laks, da?" besvares, og gode unnskyldninger ble kokt i hop på flyturen hjem.

Vi kommer gjerne tilbake til Laksjohkka, men denne gangen skal jeg ta med meg en skikkelig tursekk, et par gode fjellstøvler, rødsprit (og ikke parafin) og et godt kart. Takk for turen gutter, synd det ikke ble noe laks på dere....

En heidudndrandes fiasko

Mitt første laksefiske var en fiasko. Egentelig er det ikke mer å si om det, men siden alt utenom selve fiskingen var en suksess syntes jeg det var på sin plass å skrive om det.

Jeg og min gode venn Roy dro opp til Etne (rett ved Haugesund) for å fiske i Etne-elva. Vi var innlosjert hos vår felles kompis Jan Terjes foreldre, som var et strålende vertskap. Jan Terje var vår lokale kjentmann, som i tillegg til å være en suksessrik multi-kunstner har han en forkjærlighet for gamle ting. I to dager sto han i elva iført tweed og en splitkane-stang med tresnelle fra 1931.

Jeg har aldri fisket med tohånds-stang før, men etter instruksjoner fra Jan Terje behersket jeg snart det grunnleggende. Det er ikke vanskelig å få til et godkjent kast, men det kreves mye trening for å presentere flua og treffe riktig. Siden Etne-elva ikke er så stor klarte jeg meg greit. Med nyinnkjøpte laksefluer fra fabelaktige Noroco i Drammen var jeg sikker på fangst. Selv ikke Jan Terjes pessimistiske syn på vannstanden i elva la en demper på håpet om storlaks.

Men han hadde rett, vannstanden var så lav at lite fisk klarte å ta seg opp elva. Den sto i fjorden og kom ikke opp. Og når fisken ikke kom til oss, tok vi oss en tur til fisken. Å fiske med flue i sjøen kan være en prøvelse for en nybegynner. Det ser ut til at fisken alltid står to meter lenger ut enn du klarer å kaste. Når det i tillegg blåser litt blir det fort frustrerende. Altså: ingen fisk i sjøen heller.

Vi hadde sone i to døgen, onsdag kl. 1800 til fredag kl. 1800. Begge kveldene holdt vi det gående til rundt 2-3 på natta, så det var ikke innsatsen det sto på. En kveld med whisky-smaking sammen med Jan Terjes lokale whisky-klubb var akkurat det vi trengte for å komme over lakse-bluesen.

På lørdag hadde Jan terje lovet oss en tur inn på fjellet, til et par hemmelige fjellvann. Etter en time og et kvarters trasking (stakkars Roy hadde vondt i ryggen etter to døgn med tohånds) kom vi fram til en liten myrpytt. Et par vak ga oss vann på mølla, og vi fordelte oss rundt vannet. Etter et par kast på et vak ropte Roy "Jess" og hadde en fin 550 grams brun-ørret på kroken. Det var turens eneste fisk, og både jeg og Jan Terje følte vi også hadde fått den.

Den eneste fisken som måtte bøte med livet på årets Etne-tur... Flaut, men ikke for Roy.

Konklusjonen er at jeg antageligvis blir å finne i Etne også neste år. Hvorfor? Fordi jeg er optimist og vet at det finnes andre ting i livet (og i Etne) enn fisk!

Bomtur med småfisk

Med hus, hjem og helgearbeid må man utnytte alle muligheter som dukker opp for en liten fisketur. Myrdammen har jo vist seg å være en suksess, selv om det er litt liten plass for fluefiske, og med sykkelen bak i bilen tok jeg turen inn i Finnemarka.

Rop og skrål gjennom skogen informerte meg om at jeg ikke var den eneste med Myrdammen som destinasjon denne kvelden. En hel skoleklasse hadde satt opp telt og plasket rundt i vannet. Heldigvis hadde jeg en reserveplan: Ytre Langevann. Visstnok et kvarters gange nordvest for Tverken.

Allerede 100 meter etter Myrdammen ante jeg kveldens videre utvikling, da jeg klarte å ta en steinete sti istedetfor den brede og lett synlige skogsveien opp til Tverken. Etter å ha studert kartet på Tverken, og fått veibeskrivelse av noen spreke damer la jeg ivei. Jeg skal ikke gå i detaljer, men med godt ristede nyrer, gjennomvåt T-skjorte og hivende pust, skimtet jeg tilslutt et vann langt der nede.

Men de som hygget seg med kaffe og bål ved vannet hadde aldri hørt om Ytre Langevann, og ga dammen jeg hadde funnet navnet Gamledammen. Rett ovenfor Aronsløypa. Det går heis opp dit...

Dammen var liten, men med et par intressante trekk, blant annet en bru mellom to holmer. Det vaket sporadisk, og jeg fant meg et par steder der jeg såvidt hadde plass til kastinga. Etter et par små napp slo det kjapt til to ganger. To spreke, men bittesmå, ørreter gjorde at turen ikke var en total bomtur.

En annen historie er at bommen opp til Landfalltjern stenges klokka 2300, og jeg kom ned til bilen klokka 0100. Da var jeg glad jeg hadde med sykkel...

Langt oppi Hakadalen!

Gutta fikk lurt meg vekk fra Finnemarka på fredag og vi tok turen opp til Nordmarka. Jeg måtte være i Drammen igjen seinest klokka 10 på lørdag morgen, så jeg ble lettet da mannen på sportsbutikken i Nittedal estimerte en halvime-tre kvarters gange opp til Elvannet fra Hakadal stasjon.

Klokka ni sjanglet vi utslitt ned til Elvann, etter å ha gått oss grundig bort. Jeg bestemte meg der og da for å la soveposen ligge i sekken for å få noe ut av turen. Elvann var blikk stille, med noe små-mygg på vannet. Vi møtte en kjentmann som håpet på Vulgata-klekking i helga, men det så ikke slik ut. Noen få vak, men gjerne lenger ut en vi rakk.

Men det var uhyggelig moro med vadere for første gang, og jeg hadde det moro med å vasse forsiktig langs land frem til klokka 12. Da ruslet jeg over til Langvann, men der var det helt dødt, så jeg gikk tilbake til Elvann. Der fant jeg en vik med siv og myr helt ved veien, og det var god plass til bakkastet. I tillegg vaket det litt.

Mørket seg på, men litt over ett begynte det allerede å lysne litt igjen. Det var magisk å stå i skumringen å kaste. Det rare er at så snart jeg ikke ser lina går kastinga mi som en drøm. Akkurat klokka 3 slo det på, og jeg landet en fin, feit ørret på 300 gram. Oppspilt og sliten gikk jeg tilbake til vannet og la meg på liggeunderlaget i en halv times tid. Da kom Arne og Frode ruslende, de hadde også bestemt seg for å oppleve sommernatta. Sammen gikk vi tilbake der jeg fikk ørreten, og selv om det ble litt trangt med tre ivirge, urutinerte fluefiskere smalt det på en ørret til klokka seks.

Klokka sju gikk jeg i ørska nedover mot bilen, og plystret lykkelig en selvkomponert marsj til ære for to fete marka-ørreter!