En heidudndrandes fiasko

Mitt første laksefiske var en fiasko. Egentelig er det ikke mer å si om det, men siden alt utenom selve fiskingen var en suksess syntes jeg det var på sin plass å skrive om det.

Jeg og min gode venn Roy dro opp til Etne (rett ved Haugesund) for å fiske i Etne-elva. Vi var innlosjert hos vår felles kompis Jan Terjes foreldre, som var et strålende vertskap. Jan Terje var vår lokale kjentmann, som i tillegg til å være en suksessrik multi-kunstner har han en forkjærlighet for gamle ting. I to dager sto han i elva iført tweed og en splitkane-stang med tresnelle fra 1931.

Jeg har aldri fisket med tohånds-stang før, men etter instruksjoner fra Jan Terje behersket jeg snart det grunnleggende. Det er ikke vanskelig å få til et godkjent kast, men det kreves mye trening for å presentere flua og treffe riktig. Siden Etne-elva ikke er så stor klarte jeg meg greit. Med nyinnkjøpte laksefluer fra fabelaktige Noroco i Drammen var jeg sikker på fangst. Selv ikke Jan Terjes pessimistiske syn på vannstanden i elva la en demper på håpet om storlaks.

Men han hadde rett, vannstanden var så lav at lite fisk klarte å ta seg opp elva. Den sto i fjorden og kom ikke opp. Og når fisken ikke kom til oss, tok vi oss en tur til fisken. Å fiske med flue i sjøen kan være en prøvelse for en nybegynner. Det ser ut til at fisken alltid står to meter lenger ut enn du klarer å kaste. Når det i tillegg blåser litt blir det fort frustrerende. Altså: ingen fisk i sjøen heller.

Vi hadde sone i to døgen, onsdag kl. 1800 til fredag kl. 1800. Begge kveldene holdt vi det gående til rundt 2-3 på natta, så det var ikke innsatsen det sto på. En kveld med whisky-smaking sammen med Jan Terjes lokale whisky-klubb var akkurat det vi trengte for å komme over lakse-bluesen.

På lørdag hadde Jan terje lovet oss en tur inn på fjellet, til et par hemmelige fjellvann. Etter en time og et kvarters trasking (stakkars Roy hadde vondt i ryggen etter to døgn med tohånds) kom vi fram til en liten myrpytt. Et par vak ga oss vann på mølla, og vi fordelte oss rundt vannet. Etter et par kast på et vak ropte Roy "Jess" og hadde en fin 550 grams brun-ørret på kroken. Det var turens eneste fisk, og både jeg og Jan Terje følte vi også hadde fått den.

Den eneste fisken som måtte bøte med livet på årets Etne-tur... Flaut, men ikke for Roy.

Konklusjonen er at jeg antageligvis blir å finne i Etne også neste år. Hvorfor? Fordi jeg er optimist og vet at det finnes andre ting i livet (og i Etne) enn fisk!