Langt oppi Hakadalen!

Gutta fikk lurt meg vekk fra Finnemarka på fredag og vi tok turen opp til Nordmarka. Jeg måtte være i Drammen igjen seinest klokka 10 på lørdag morgen, så jeg ble lettet da mannen på sportsbutikken i Nittedal estimerte en halvime-tre kvarters gange opp til Elvannet fra Hakadal stasjon.

Klokka ni sjanglet vi utslitt ned til Elvann, etter å ha gått oss grundig bort. Jeg bestemte meg der og da for å la soveposen ligge i sekken for å få noe ut av turen. Elvann var blikk stille, med noe små-mygg på vannet. Vi møtte en kjentmann som håpet på Vulgata-klekking i helga, men det så ikke slik ut. Noen få vak, men gjerne lenger ut en vi rakk.

Men det var uhyggelig moro med vadere for første gang, og jeg hadde det moro med å vasse forsiktig langs land frem til klokka 12. Da ruslet jeg over til Langvann, men der var det helt dødt, så jeg gikk tilbake til Elvann. Der fant jeg en vik med siv og myr helt ved veien, og det var god plass til bakkastet. I tillegg vaket det litt.

Mørket seg på, men litt over ett begynte det allerede å lysne litt igjen. Det var magisk å stå i skumringen å kaste. Det rare er at så snart jeg ikke ser lina går kastinga mi som en drøm. Akkurat klokka 3 slo det på, og jeg landet en fin, feit ørret på 300 gram. Oppspilt og sliten gikk jeg tilbake til vannet og la meg på liggeunderlaget i en halv times tid. Da kom Arne og Frode ruslende, de hadde også bestemt seg for å oppleve sommernatta. Sammen gikk vi tilbake der jeg fikk ørreten, og selv om det ble litt trangt med tre ivirge, urutinerte fluefiskere smalt det på en ørret til klokka seks.

Klokka sju gikk jeg i ørska nedover mot bilen, og plystret lykkelig en selvkomponert marsj til ære for to fete marka-ørreter!