Myrdammens første i år

Arne tok turen fra hovedstaden i kveld, og vi ruslet opp til Myrdammen. Passelig med vak, akkurat nok til at vi holdt motivasjonen oppe. Merkelig å se hvordan fisken beveger seg rundt i vannet, nesten som en flokk på vandring. I perioder vaket det nesten bare i enden, mens utover kvelden forflyttet vakinga seg.

Arne sliter litt med den stive stanga si, og fikk ikke føling med fisk. Men det gjorde jeg! Det vaker til tider kraftig på et sted uten plass til baksleng, men hvis du snur deg og sikter innover mellom trærne, kan du få ut nok snøre til et fint bakkast. Og caddisen min ble grådig mottatt umiddelbart. Vekat stoppet på 270 gram, men stakkaren fikk beholde livet. Imorgen er det fredag, og pizzakveld.

Og det er ikke bare fisk vi ser når vi er på tur, en vakker, gyllen rev hilste nysgjerrig på oss, før han tuslet innover skogen.

Haglefiske

Neida, jeg har ikke gått er til tunge skytevåpen for fisking, det er værfenomenet det refereres til. Optimist som alltid tok jeg turen opp til Damvannet ved Garsjø en sen søndagskveld. På veien opp så jeg snø mellom trærne og fikk en kald frysning nedover ryggen. Det fikk jeg også da jeg satte opp stanga og de første kulene med hagl begynte å falle...



Innen jeg var klar på myra, slo det ned som et kuleregn, og iløpet av få minutter vasset jeg i hagl, myra var hvit! Dette kan det da aldri bli fisk av, tenkte jeg, men snart sto vakene mellom haglene! En fin ørret på rundt 200 gram lot seg lure, og det gamle ordtaket "Uvær er fiskevær" ble bekreftet.

Etter haglet la seg hadde jeg et par små napp, men ingenting satt. Igjen beviste jeg min utholdenhet, og det var ikke før jeg la merke til is i stangringene at jeg pakket sammen. Våren kommer seint i Finnemarka!

Årets første, 2008!

Endelig, etter en ulidelig lang vinter er jeg i gang igjen, min andre sesong som fluefisker. Ingenting tyder på at tilstanden har forbedret seg siden i fjor.

Etter et par dødfødte forsøk i Østmarka og på Landfalltjern mente jeg at nå måtte da ørreten være klar for litt smågodt. Men siden isen er i ferd med å gå i Finnemarka, og det nok er noen dager til det er optimalt der, måtte jeg ty til Blektjern, rett ovenfor der jeg bor. Fikk også fjorårets første ørret der, riktig nok på sluk.

Det blåste tildels kraftig på vannet, og det ble kreativ kasting i alle retninger for å overvinne vinden. I tillegg til at jeg ikke hadde store håpet om noe særlig fisk i vannet (bortsett fra stimer av småabbor) gjorde vinden at jeg var på vei til å gi meg.

Men etter en hyggelig prat med et lokalkjent fluehue (takk til Lars Lenth, den benevnelsen vil bli brukt titt og ofte) ble det observert et par pene vak i bølgene. Og etterhvert som vinden løyet utover kvelden sto det klart for meg at årets første skulle taes!

Og ingenting kan måle seg med følelsen av å få fast fisk etter å ha kastet et langt og perfekt kast etter et vak. Ingenting.

Jag hadde i ikke vekta i vesten, men ca 30 cm og kanskje 200 gram ørret ble lykkelig studert og forsiktig satt ut igjen. Som et offer til ørretguden, for en lang og fiskerik sommer.

Juhuuu!